Hun hadde allerede vært på jobben en time da sjefen hennes entret fløyen hvor de satt. Han hilste god morgen og hun bad ham komme innom kontoret hennes for et øyeblikk. Hun hadde et gratulasjonskort liggende på pulten sin – hun ønsket at sjefen også signerte det.
Joda, så var det gjort og før han smatt ut av kontoret hennes bad han henne komme innom til hans kontor. Ingenting uvanlig med dette, hun var vant med å ha samtaler med ham og nå forventet hun seg bare nye aksjoner. Derfor grep hun tak i notatboken sin og den gode blyanten. Hun likte bedre å skrive med trykkblyanter enn kulepenner. Så gikk hun inn på kontoret hans.
Han bad henne sitte ned, han gikk og lukket døren bak henne. Heller ikke noe uvanlig – det hendte at de hadde konfidensielle saker å prate om, da var det tryggest med døren lukket.
Så kom han tilbake, satte seg ved bordet hvor hun hadde tatt plass, satte seg rett overfor henne og kastet ikke bort unødig tid. Han lente seg forover mot henne og sa; ”Jeg må dessverre kalle deg inn til drøftelsesmøte”, sa han. ”Hva? Hææææ? Hadde hun hørt riktig? Nei, selvfølgelig hadde hun ikke det. Men hva var det da han hadde sagt til henne? Drøftelsesmøte, var det det ordet han brukte? Var ikke drøftelsesmøte et møte hvor………..?”
Hun må ha sittet der et øyeblikk med vid åpen munn uten at en lyd kom ut av den.
”Jeg beklager”, sa han, ”men jeg har ikke bruk for deg.”
En indre film begynte å rulle i sakte fart. Alt det hun hadde gjort for selskapet, alle foredragene og workshopene hun hadde holdt, internkommunikasjonen hun nettopp hadde fått ansvaret for, alle de gangene hun lyttet til kollegaer med alvorlige problemer og som takket for at de fikk lettet hjertet slik at de kunne gå videre med arbeidsdagen, alle de reisene, møtene og samlingene hun booket og arrangerte – til alles store tilfredsstillelse. Orden på innkalling til styremøter, Minutes of Meeting, et skarpt blikk på intranettsidene, legge til artikler og redigere det som trengtes, deltakelse i internprosjekter, ikke redd for å prøve og lære noe nytt. Øyne og ører åpne for hva som skjedde rundt om i bedriften. Aldri overlatt noe til tilfeldighetene. Alltid et ja om noen ba om hjelp, alltid på tilbudssiden, vært en inspirator og motivator hadde hun ofte hørt fra ansatte i organisasjonen. Folk takket henne som så ofte hadde noe positivt å si til andre. Hun var så god til å gjøre andre flinke hadde hun hørt.
Tårene laget våte striper nedover kinnene og de hindret hennes indre film å rulle videre. Den ble avløst av bilder av hjemmet. Hva ville nå skje? Hvordan ville hun klare seg? Hvordan kunne de si opp en som var blitt 60 år gammel? Var de virkelig så råe og kyniske? Her måtte det foreligge en feil.
Hadde hun ikke hatt nok påkjenninger? Ikke at hun syntes synd på seg selv, hadde i grunnen aldri vært den typen. I grunnen hadde hun alltid vært flink til å kjenne på de følelsene som kom for så å ta fatt i utfordringene og gå videre i livet. Men nå altså? I sittende øyeblikk fór skrekkscenarioene rundt i hodet, det formet seg til kaos og hun kjente redselen komme. Og så, med ett tenkte hun; ”fuck you”.
”Gå hjem nå, du, og ta fri i morgen også”, sa sjefen til henne. Nesten som han gav henne noen dagers ferie – ”kos deg og slapp av!”
Sorgarbeidet begynte. Først sjokk – dette kunne ikke være sant. Det måtte ha vært en misforståelse. Så kom den ene sorgfasen etter den andre. Få folk forstod hva hun gikk gjennom, de fleste så ikke på det som sorg en gang. ”Der var jo så mange andre som mistet jobben i disse dager”.
Jo da, saktens mistet hun lønnen sin – NAV sitt bidrag var litt, det var nå så. Hun skulle likevel oppleve at det var så mye mer hun mistet. De kjekke medarbeiderne, de som hun utvekslet mange gode samtaler med – de forsvant fra det daglige bildet. Arbeidsoppgavene, rutinene, det at hun var ønsket og viktig på en arbeidsplass – alt dette forsvant.
Sorgarbeidet gikk opp og ned. Etter en tid begynte det å brenne ut.
Uker og måneder passerte og endelig en dag følte hun seg fri – fri fra opplevelsen av utakknemlighet, råskap og kynisme. Nå kunne hun begynne å leve sitt liv.
Ett år er snart over og tiden har gått fort, alt for fort. Det er høst og gjennom det gylne løvet skinner den intense solen og hun er atter en gang på vei. Inn i soloppgangen.
RSS Feed