Sorg og Tap - eller Tap og Sorg - det er vanskelig å snakke om sorgen vår til andre. Det er ikke alltid at andre forstår hva vi går gjennom.
Hvem definerer hva som er et tap? Hva kan tap være? Mor eller far som dør? Ektefellen som dør? Det å miste sitt barn? Hva med å miste kjæledeggen? Jobben? Hjemmet sitt? Bilen? Friheten? Studieplassen? Førerkortet? Helsen? Synet? Hørselen? Førligheten? Drømmen?
Det er kun den som opplever tapet som kan si noe om sorgen rundt det. Vi andre kan bare lytte, vi kan ikke fortelle hvordan andre skal oppleve et tap.
Jeg har opplevd mange ulike tap - tap av førlighet, mor med Alzheimer, mor som døde og tapet av Magnus.
La meg si litt om det verste tapet mitt, nemlig den yngste gutten min som så brått ble tatt fra oss. Magnus var gutten min på nesten 17 da han døde i 2002. Han ble drept momentant i en trafikkulykke. Jeg fikk aldri tatt farvel til ham, jeg fikk aldri være sammen med ham og holde hånden på hans siste del av reisen her på jorden. Jeg fikk aldri være med ham da han skulle ta steget over terskelen til sin nye verden. Magnus forlot meg brått og uten varsel. Fra å være en lykkelig mor i det ene øyeblikket denne palmelørdagen den 23. mars 2002 gikk jeg til å være en sønn fattigere i det neste øyeblikket.
Hvordan kunne jeg få uttrykket min sorg, mitt tap og mine følelser til andre mennesker? Og hvordan kunne andre være i stand til å forstå meg?
Det var ikke enkelt - det viste seg å være stor utfordring. Noen av dem som stod meg nær var utrolig flinke til å være tilstede, lytte til smerten min, de gjorde ikke noen forsøk på å fikse meg, ta bort smerten min. Disse var det lett å vende seg mot og bruke når det røynet på som verst. Andre ville så gjerne hjelpe og klarte det delvis, men ikke helt. De ønsket å trøste meg - de sa gjerne; "du har heldigvis tre andre gutter", "du kommer nok snart over det", "det var godt at han slapp å lide", "det hadde vært vondt om han skulle overleve og bli en grønnsak" osv. Rådene ble gitt i beste mening og de var velmente. De hjalp bare ikke meg. Faktisk opplevde jeg det motsatte - jeg ønsket bare at noen kunne være der sammen med meg, at de ringte, at de kom innom med noen vafler og laget kaffen, at de spurte om vi skulle spasere en tur sammen, at jeg ble invitert på middag, at de holdt meg i hånden når smertene rev som verst inni meg.
Mennesker rundt oss gjør så godt de kan. Noen går likevel omveier når de støter på en sørgende. De vet ikke hva de skal si eller gjøre. Skal de si "kondolerer", skal de late som ingenting og snakke om været, skal de få deg til å le? De velger gjerne å krysse gaten for å unngå å treffe på en i sorg. For meg var det beste å få en klem eller et fast håndtrykk. Et varmt blikk. Et spørsmål om de kunne gjøre noe for meg. Det var viktig for meg å bli sett. Det var viktig for meg at folk ikke gjemte seg bort, men heller spurte hva jeg ønsket. Om jeg ønsket besøk, om jeg ønsket å snakke om det jeg hadde opplevd, om jeg ønsket å få en telefon. Jeg hadde trofaste venner som ringte regelmessig. Selv om ikke jeg ringte dem. Og jeg sa til en av mine venninner; "jeg trenger deg, jeg har behov for telefonsamtalene med deg og jeg vil trenge deg i lang tid fremover, kanskje et år. Ikke svikt meg, ikke gi meg opp selv om jeg ikke klarer å ringe til deg. Stå ved min side." Og hun gav meg aldri opp - jeg er veldig takknemlig for henne og andre venner, naboer og kollegaer som forstod hva jeg gikk gjennom og som bød på seg selv.
Det er faktisk ikke farlig å spørre hva den sørgende ønsker. Det verste svaret du kan få er at vedkommende ønsker å være i fred. Javel, så vet vi i alle fall da hvordan vi skal forholde oss til den sørgende.
Dette var noe om mitt eget tap og min sorg. Det var litt om hvordan jeg opplevde hjelp fra andre.
Har du en i familien, en venn, en nabo eller en kollega som du vet sliter med et tap, så spør hva du kan gjøre for vedkommende. Vær oppmerksom, plukk noen blomster i hagen din og gi dem til den som trenger det, si noen oppmuntrende ord uten å undergrave tapet. Det som er en sorg for noen behøver ikke å være det for andre. Respekter det. Vi har ingen rett til å ta fra andre deres opplevelser og følelser. Vi kan ikke si at det ikke er riktig.
Se rundt deg på arbeidsplassen din - er det noen som ser ut til å slite, men som ikke sier noe? Går de gjennom en skilsmisse, har de mistet en av foreldrene, sliter de med sykdom? Tenk over hva du kan gjøre for disse menneskene. Kanskje bare sette deg ved siden av denne personen i kantinen og ta en kopp kaffe sammen, kanskje hjelpe med noen av arbeidsoppgavene? Ikke være redd for å spørre. Det er å SE andre mennesker, å bry seg, å vise neste-kjærlighet. Du kan redde et menneske på den måten.
Har du opplevd et tap, en sorg som du ønsker å dele med andre? Skriv gjerne en kommentar, del din visdom med leserne.
Trenger du hjelp til å bearbeide din egen sorg, jeg kan hjelpe deg. Ta kontakt.
De beste hilsener fra
Marianne
Det er kun den som opplever tapet som kan si noe om sorgen rundt det. Vi andre kan bare lytte, vi kan ikke fortelle hvordan andre skal oppleve et tap.
Jeg har opplevd mange ulike tap - tap av førlighet, mor med Alzheimer, mor som døde og tapet av Magnus.
La meg si litt om det verste tapet mitt, nemlig den yngste gutten min som så brått ble tatt fra oss. Magnus var gutten min på nesten 17 da han døde i 2002. Han ble drept momentant i en trafikkulykke. Jeg fikk aldri tatt farvel til ham, jeg fikk aldri være sammen med ham og holde hånden på hans siste del av reisen her på jorden. Jeg fikk aldri være med ham da han skulle ta steget over terskelen til sin nye verden. Magnus forlot meg brått og uten varsel. Fra å være en lykkelig mor i det ene øyeblikket denne palmelørdagen den 23. mars 2002 gikk jeg til å være en sønn fattigere i det neste øyeblikket.
Hvordan kunne jeg få uttrykket min sorg, mitt tap og mine følelser til andre mennesker? Og hvordan kunne andre være i stand til å forstå meg?
Det var ikke enkelt - det viste seg å være stor utfordring. Noen av dem som stod meg nær var utrolig flinke til å være tilstede, lytte til smerten min, de gjorde ikke noen forsøk på å fikse meg, ta bort smerten min. Disse var det lett å vende seg mot og bruke når det røynet på som verst. Andre ville så gjerne hjelpe og klarte det delvis, men ikke helt. De ønsket å trøste meg - de sa gjerne; "du har heldigvis tre andre gutter", "du kommer nok snart over det", "det var godt at han slapp å lide", "det hadde vært vondt om han skulle overleve og bli en grønnsak" osv. Rådene ble gitt i beste mening og de var velmente. De hjalp bare ikke meg. Faktisk opplevde jeg det motsatte - jeg ønsket bare at noen kunne være der sammen med meg, at de ringte, at de kom innom med noen vafler og laget kaffen, at de spurte om vi skulle spasere en tur sammen, at jeg ble invitert på middag, at de holdt meg i hånden når smertene rev som verst inni meg.
Mennesker rundt oss gjør så godt de kan. Noen går likevel omveier når de støter på en sørgende. De vet ikke hva de skal si eller gjøre. Skal de si "kondolerer", skal de late som ingenting og snakke om været, skal de få deg til å le? De velger gjerne å krysse gaten for å unngå å treffe på en i sorg. For meg var det beste å få en klem eller et fast håndtrykk. Et varmt blikk. Et spørsmål om de kunne gjøre noe for meg. Det var viktig for meg å bli sett. Det var viktig for meg at folk ikke gjemte seg bort, men heller spurte hva jeg ønsket. Om jeg ønsket besøk, om jeg ønsket å snakke om det jeg hadde opplevd, om jeg ønsket å få en telefon. Jeg hadde trofaste venner som ringte regelmessig. Selv om ikke jeg ringte dem. Og jeg sa til en av mine venninner; "jeg trenger deg, jeg har behov for telefonsamtalene med deg og jeg vil trenge deg i lang tid fremover, kanskje et år. Ikke svikt meg, ikke gi meg opp selv om jeg ikke klarer å ringe til deg. Stå ved min side." Og hun gav meg aldri opp - jeg er veldig takknemlig for henne og andre venner, naboer og kollegaer som forstod hva jeg gikk gjennom og som bød på seg selv.
Det er faktisk ikke farlig å spørre hva den sørgende ønsker. Det verste svaret du kan få er at vedkommende ønsker å være i fred. Javel, så vet vi i alle fall da hvordan vi skal forholde oss til den sørgende.
Dette var noe om mitt eget tap og min sorg. Det var litt om hvordan jeg opplevde hjelp fra andre.
Har du en i familien, en venn, en nabo eller en kollega som du vet sliter med et tap, så spør hva du kan gjøre for vedkommende. Vær oppmerksom, plukk noen blomster i hagen din og gi dem til den som trenger det, si noen oppmuntrende ord uten å undergrave tapet. Det som er en sorg for noen behøver ikke å være det for andre. Respekter det. Vi har ingen rett til å ta fra andre deres opplevelser og følelser. Vi kan ikke si at det ikke er riktig.
Se rundt deg på arbeidsplassen din - er det noen som ser ut til å slite, men som ikke sier noe? Går de gjennom en skilsmisse, har de mistet en av foreldrene, sliter de med sykdom? Tenk over hva du kan gjøre for disse menneskene. Kanskje bare sette deg ved siden av denne personen i kantinen og ta en kopp kaffe sammen, kanskje hjelpe med noen av arbeidsoppgavene? Ikke være redd for å spørre. Det er å SE andre mennesker, å bry seg, å vise neste-kjærlighet. Du kan redde et menneske på den måten.
Har du opplevd et tap, en sorg som du ønsker å dele med andre? Skriv gjerne en kommentar, del din visdom med leserne.
Trenger du hjelp til å bearbeide din egen sorg, jeg kan hjelpe deg. Ta kontakt.
De beste hilsener fra
Marianne
RSS Feed
